Hallaien!
Det er lenge siden det har vært noen bloggings fra meg, så nå velger jeg å ta et oppgjør med en av mine mange sinnslidelser i full offentlighet. Det er på tide at bake-Hannes sanne identitet kommer tilbake på banen (Gått a' baan liksom). Pun intended.
Det hele begynte en høstdag i 1989... En hvit liten klump (jadda) av lykke, raseri og mild OCD ble født. Siden da har vært en lidenskapelig samler av fiine ting med fiine farger, og innså mitt sanne kall da jeg oppdaget kakestrø. I alle farger og former, noen smaker godt, noen for jævlig, men felles har de at de er fine og kan brukes til all slags pynt. Helt ærlig skjønner jeg ikke hvorfor dere ikke føler det på akkurat samme måte. Det er mitt livskall. Jeg skal åpne mitt eget fantastiske muffinsbakeri, som seff skal være bar på natta, der alt skal være rosa og grønt og gult og fint! Der skal bolleslaven Marthe sløve på kjøkkenet i sin slitte utvaskede SATS T-skjorte, Marianne henger i en krok med en pose brennevin i gråpapir, Renathe stikker innom med dagens regnskap og en god historie, Anny er på speakerphone fra eventyr fra den store verden, Lasha og Signe er bakfulle med shades on, og jeg er sjefen over alle sjefer som kjefter på Marthe og perfeksjonerer skaperverket. Butikken er full av smilende kunder meg orgasme-lyder som et resultat av mine muffins (ja, kakene). Det er selvfølgelig ikke noen i rullestol som føkker opp dagen min. alt er bra!
Q: Hva er deres forhold til kakestrø?
Setning: Det er lov å invitere seg selv på kake og overbevisningsforsøk;)
